Kan hele verden rommes i en kube? I middelalderen tenkte man at verden var skapt av Gud: alt som fantes hadde sprunget ut av hans tanke. Derfor kunne det store speile seg i det lille, og universet leses ut av de jordiske ting som et mikrokosmos. Men hva er det som speiler seg i de moderne tingene - som en kube?
Du lokkes inn i et svart rom: en skog av søyler. Her omsluttes du av deg selv. I det blanke metallet er du overalt - i alle slags former, som lang og tynn, liten og rund. Både forskjønnet og deformert; fortegnet til det ugjenkjennelige. Deg selv som en annen.
Det er varmt. Det er trangt. Rommet er vanskelig å gripe; du ser ikke hvor det begynner og slutter. Når du kommer ut, hører du ditt eget hjerte slå i veggene: Dunk, dunk, dunk…
Du løper mot trappen, snubler. Trinnene gjør motstand. Men når du kommer opp, møtes du av en himmel full av stjerner. Du stiger over elven på en glassbro - de knuste drømmers elv. Stjernene kikker ned på deg fra taket. I brønnen hører du lyden av vann fra et sted langt borte. Rommet åpner seg utover, mot uendeligheten. Du er blitt større enn deg selv. Når du går ut av kuben, føyer trappen seg etter føttene.
Du skrider ut av kuben gjennom liljeportaler, omgitt av kjærlighetens farger.

Siri Meyer